Jeg snakket med en eldre dame her om dagen. Hun fortalte meg at hun har skrevet dagbok hele livet og at hun nå koset seg med å lese dagbøker fra hun var ung.
Det var en så god samtale og hun har skrevet dagbok i over 60 år, om mennesker, drømmer, ting hun har opplevd, små ting fra hverdagen.
Hun sa at en ting er å huske, men å sitte og lese dagbøkene gav alt en annen dimensjon, hun følte at alt kom til liv og at det var et god selskap og en god reise å ta innimellom, besøke tider i sitt eget liv som hun sa.
Jeg bruker å be folk skrive drømmedagbøker og lister om ting de har gjort og ønsker å gjøre, men denne fantastiske damen gav meg en grunn til. Det å kunne besøke seg selv og minner om noen år.
Så kanskje neste år en dagbok er på sin plass for oss alle?
“Små ord i en bok, kan bli minner å se tilbake på!”
Klem Auriel
