Uncategorized

WICCA – en enkel innføring

Innledning Wicca (av eng. witchcraft) er en fellesbetegnelse på “moderne hekser” med bakgrunn i den oppblomstringen som fant sted i England på 1950-tallet, da de gamle lovene mot “witchcraft” ble opphevet. Den første heksen som i nyere tid sto frem i media var Gerald Gardner, mens det i våre dager kanskje er Alex Sanders som er den mest kjente engelske heksemester.

Andre kjente lederskikkelser i vår tid er kvinner, blant annet Vivian Crowley i England og Starhawk i USA. Wicca og beslektede retninger går også under betegnelsen “gudinnebevegelsen”, fordi en i tillegg til ritualmagi gjerne knytter an til de førkristne (paganistiske) gudinnekultene i Europa.
I wicca er altså mye av oppmerksomheten rettet mot det feminine. I tillegg til sin basis i magi og gudinnekult kan wicca sies å være en religion knyttet til naturen: Årstidsrytme og månefaser, såvel som de naturlige fasene i livet, markeres rituelt, og “det naturlige menneske” er et ideal. Wicca er mer en “jord-religion” enn en “himmelreligion”. I England regner vi med at det finnes flere hundre moderne hekser fordelt på selvstendige sirkler (covens), gjerne med 12 deltagere i hver.

Heksebevegelsen har spredt seg til mange land og tatt opp i seg elementer fra ulike kulturer og religioner.
I USA er for eksempel sjamanistiske trekk fra indiansk religion integrert, og i enkelte miljøer oppfatter heksene seg som en mer feministisk religion. I Norge er det for tiden (1997) cirka 100 mennesker som deltar i ulike wicca-grupper, men antallet er vanskelig å anslå. Gruppene er mer eller mindre autonome, og nye sirkler etableres og oppløses ofte. Vi finner flere nettverk med varierende grad av samarbeid. De fleste sogner til miljøer i Bergen, Oslo, Haugesund og Stavanger, men stadig flere sirkler etableres, også i Nord-Norge. Flere av deltagerne er også knyttet til losjer som OTO, og andre har et ben innenfor de sjamanistiske miljøene.

Wicca er ingen dogmatisk eller strengt organisert religion, og medlemmene forplikter seg derfor ikke på visse læresetninger.
Enkelte norske wicca-grupper arbeider med å knytte wicca til gammel norrøn religion, et eksempel som viser hvordan denne religionen kan tilpasses ulike førkristne tradisjoner En udogmatisk religion Wicca har ingen hellig skrift eller fastlagte dogmer som basis. Tanken er snarere at hvert enkelt menneske gjør sine egne erfaringer, og selv velger en eventuell veileder for kortere eller lengre tid. Ved å arbeide i grupper (“sirkler”) kan erfaringene deles og bearbeides sammen med andre. Hver enkelt heks og hver sirkel fører gjerne sin egen “journal” (“Book of Shadow”), der erfaringer, opplevelser, ritualer, etc skrives ned for hånd, men dette fungerer ikke som noen “Bibel”. Basis for wicca kan sies å være den før-kristne fruktbarhetsrteligionen slik vi kjenner den, med andre ord er tilhengerne avhengige av en form for rekonstruksjon av før-kristen religion. Margareth Murray skrev tidligere i vårt århundre The Witch-Cult in Western Europe, der hun blant annet forsøkte å påvise at middelalder- og renessanseheksenes dyrking av “den hornede gud” ikke var en form for satanisme, men en videreføring av før-kristen fruktbarhetskult. Senere har Riain Eisler og andre videreutviklet disse teoriene i sine bøker.

Både Murray, Eisler og andre har møtt mye kritikk fra etablerte forskningsmiljøer, men de har likevel fått en viss autoritet i wicca-kretser. Et poeng er som nevnt at wicca ikke er dogmatisk, heller ikke når det gjelder teoriene til forfattere som Murray. Når paganistisk religion skal rekonstrueres, er det like mye snakk om en nyskaping, og man tar i bruk intuisjon og fantasi i like stor grad som vitenskapelige teorier om fortiden.

Etikk På ett område er likevel enigheten stor: Den etiske kodeks er hentet fra tradisjonell okkultisme, men videreutviklet på en enkel måte: Aleister Crowleys kjente “Gjør hva du vil skal være hele loven” er i wicca-miljøene blitt til “Gjør hva du vil, men skad ingen”.
Tanken er at alt vi sender ut av godt eller ondt kommer trefoldig tilbake. Mennesket skal ikke – i motsetning til i en del tradisjonell okkultisme – heve seg over normene, men tilpasse seg naturens egne normer og finne tilbake til sin rolle i samspill med andre mennesker. Frihetsidealet i “Gjør hva du vil” gjelder særlig den friheten vi har til å bryte med de unaturlige normer og regler vi er påført i den kristne sivilisasjonen. Videre understreker de ulike utformingene av wicca-etikken at ingen skal ta penger (annet enn som godtgjøring for utgifter) for å lære bort ritualer og lignende. Den enkelte sirkelens frihet og selvstendighet understrekes, og eventuell tilknytning til en av de større organisasjonene er ingen betingelse. Likevel kreves det gjensidig respekt mellom sirklene, og det poengteres at ingen bør kalle seg heks uten å ha fått undervisning og godkjennelse fra en etablert sirkel. Wicca forstås ikke bare en selvkonstruert religion, det er også en tradisjon der kunnskapen går i arv.

Gudinnen og hennes gemal I den grad man kan snakke om guder eller krefter, er det nok gudinnene som betyr mest i wicca.
De færreste tror på Artemis (gresk), Diana (romersk), Brigit (keltisk) eller Frøya (norrøn) i bokstavelig forstand, men det feminine prinsippet som disse representerer, må på en måte gjenerobres. Mange ser nok også på disse gudinnene som ulike navn på én og samme kraft, en kraft som alle mennesker har del i, men som kan intensiveres blant annet gjennom rituelle og magiske øvelser. Gudinnen står ikke alene, hun eksisterer i kraft av seksuell dynamikk: Hun står i forhold til en mannlig gud, gjerne navngitt som Pan, den greske naturguden. Mange ritualer dramatiserer forholdet mellom gud og gudinne, der den seksuelle kraften frigjøres og skaper balanse og fruktbarhet. Gudinne og gud representerer også de kvinnelige og mannlige sidene hos både kvinner og menn, samtidig som kvinner og menn gjerne arbeider sammen i par når sirklene utfører ritualmagiske handlinger. Vi kan også trekke parallellen mellom gudinnen og “Moder Jord”. Ulike sirkler og miljøer vil knytte seg til ulike guder og tolke denne tilknytningen på ulike måter. En gudeverden kan på en måte fungere som er “kart” over forskjellige psykiske eller åndelige tilstander, og med et felles kart vil en gruppe lettere kunne samarbeide. Ofte hentes elementer fra Carl Gustav Jungs arketyp-modell når gudenes funksjon skal forklares: Vi drives alle av krefter i vår kollektive underbevissthet, animus og anima har sitt eget liv, og ingen har vondt av å erkjenne eller kommunisere med disse kreftene. I stedet for guder kan man også påkalle erkeengler, ånder, naturkrefter eller lignende – det psykiske landskapet kan beskrives ved hjelp av ulike tradisjoners “kart”.

Naturen er kanskje den viktigste referanserammen innenfor wicca:
Det som er genuint naturlig, bør tilstrebes. Mennesket er en del av naturen, og må derfor gjenoppdage og gjeninnta sin plass i denne. Det naturlige menneske er i denne sammenhengen et menneske i balanse, et menneske som tross vår patriarkalske kultur lever ut sine feminine sider, som ikke skammer seg over naturlige drifter, og som forsøker å leve i pakt med naturen. Ikke minst vil et slikt menneske kunne utforske ulike sider ved seg selv, bli kjent med sinnstilstander, åndelige muligheter og egen styrke. De gamle naturreligionene tilbyr forestillinger og metoder som kan hjelpe oss til å nå dette målet. Sett “utenfra” kan wicca karakteriseres som “ny-paganisme”, men “innenfra” kalles den gjerne “the old religion”. Naturens krefter og rytmer er reelle, noe vi etter hvert er tvunget til å innse i vår vestlige kultur. Men disse kreftene er ifølge okkultismen også åndelige eller usynlige. Det er ikke bare snakk om biologi og fysikk, men også om liv og bevissthet. Den rytmen og det livet som strømmer gjennom naturen er også basis for alt menneskelig liv. Når vi puster og tenker, når kroppens prosesser pågår, er det dette livet som lever, og denne rytmen som pulserer. Når wicca-sirklene møtes, er det først og fremst for å arbeide seg inn i disse rytmene.

Feiringer Mange hekser driver for seg selv eller to og to, men de fleste er som nevnt tilknyttet sirkler. En slik heksesirkel er ingen “menighet”, for alle er innviet som “prester” Mange opererer også med tre grader av innvielse.
Sirklene møtes for å dyrke gudinnen slik hun manifesterer seg i månefasene, særlig ny- og fullmåne. De viktigste feiringene finner imidlertid sted i forbindelse med solfestene fra før-kristen tid. Wicca-gruppene arrangerer større samlinger både når årstidene skifter og når de “hersker”: Høst- og vårjevndøgn, sommer- og vintersolverv, samt de fire overgangsfestene som i keltisk terminologi kalles Imbolg (2/2), Beltane (30/4), Lammas (31/7) og Samhain (31/10). Ved disse anledningene kan man få undervisning om relevante temaer som religion, filosofi, selvutvikling, psykologi, dans, ritualmagi, urter og lignende. På samme måte som man deler kunnskap og erfaring med hverandre, deler man også mat og drikke: En fest hører gjerne med, dypest sett hadde både måltidet og rusen en sakral funksjon i fruktbarhetsreligionene. Årstidsmytene kan dramatiseres, og man kan bruke ulike kunstformer for å markere den spesielle anledningen. Men de viktigste handlingene ved disse feiringene er selve ritualene.

Dette er en kort og enkel innføring i wicca, det kommer mer og en del av teksten er lånt fra Geir Winje. Jeg kommer til å skrive mer om dette slik at du forstår litt av min bakgrunn og måten jeg lever i hverdagen. Har du spørsmål om dette skriv gjerne i kommentarfeltet. Så svarer jeg med glede.

Klem Kari

Leave a Reply

Theme by Anders Norén